Bernard-Henri Lévy

Det må selvfølgelig to til for å skape fred. Men det er ikke forbudt å ta det første skrittet. Det kunne få avgjørende betydning.
Godt initiativ. Dersom jeg hadde skrevet anmodningen som J. Call rettet til Europaparlamentet mandag, ville jeg bestemt ikke brukt ordene «moralsk feil».
Jeg ville ha understreket at den som ikke selv bor i Israel og tar del i de gleder, bekymringer, lidelser eller tragedier som er en del av israelernes hverdag, alltid løper en risiko for å opptre hovmodig og belærende.
Likevel mener jeg at denne bønnen er et godt og velfundert initiativ. Det er minst tre sterke grunner til at jeg støtter den:
1. Man kan ikke la seg henføre av det mirakel at det livskraftige demokratiet Israel har overlevd 62 år med vekselvis full krig og latente konflikter og samtidig beklage det faktum at den frie debatten lever og ånder i sjelene til venner av Israel.
Jødiske samfunn representerer ingen blokk; de ser ingen grunn til å marsjere etter hverandre og stille seg bak en hvilken som helst avgjørelse fra toppen. Det å ha delte meninger har aldri svekket demokratier, men snarere styrket dem.
2. Det er umulig å være sionist – med andre ord å tro på staten Israels legitimitet og det storslagne ved en stat som blant andre Theodor Herzls drømmer avfødte – og forveksle denne virkeligheten med en vagt formulert og omskiftelig politikk styrt av opinionen eller forstokkede valglover.
Ekte kjærlighet til Israel betyr evne til å skille mellom staten Israel og dens regjering. Jo mer man våger å kritisere regjeringen, desto mer holder man i akt førstnevnte. Slik er det i alle demokratier.
Det innebærer å følge i tanke og handling et helhjertet prinsipp som bare er holdbart dersom vi samtidig har klart for oss at hverken mennesker eller deres tilfeldige koalisjoner er ufeilbarlige.
3. Det er åpenbart at Hamas og Hizbollah er strengt motivert av fascisme, og at organisasjonene ikke har vist noen vilje til å slutte fred med eller anerkjenne det landet de aldri omtaler som noe annet enn «den sionistiske identitet». Det er også åpenbart at rivalen PLO ikke har brutt med kunsten å tale med to tunger, der den avdøde Yassir Arafat var en mester.
Kort sagt er det innlysende at palestinerne bærer en viktig og, etter mitt syn, avgjørende del av ansvaret for det som i diplomatiske ordelag omtales som «sammenbrudd» i fredsforhandlingene. Men like innlysende er det at den israelske siden over tid også har begått store feil med vidtrekkende konsekvenser. Mens forskjellen er at det ikke er plent umulig å påpeke eller attpåtil fordømme feilene og vinne et aldri så lite gehør hos dem som har begått dem eller latt dem passere.
Jeg snakker definitivt ikke samme språk som Hizbollahs fascislamister. Utsiktene til å forsere deres mur av barmhjertighetsløst og bunnløst hat med en «maning til fornuft» anser jeg nærmest som lik null. Imidlertid synes det å være innenfor mulighetenes rekkevidde – og tvingende nødvendig – å diskutere saker og ting med en israeler som støtter en utvidelse av bosettingene eller som av religiøse grunner nekter å gi fra seg en tomme av Jerusalems jord.
Jeg har i hele mitt liv kjempet mot en ugyldiggjøring av Israels eksistens. Jeg har forsvart legitimiteten til alle kriger som Tsahal (den israelske forsvarsmakt, red.anm.) er blitt drevet inn i.
Jeg lander aldri i Tel Aviv uten å ta meg tid til å besøke mine venner i Sderot, byen i sør som stadig trues av Hamas’ rakettregn.
Derfor henvender jeg meg nå til de israelske lederne og ber dem innstendig om å la seg inspirere i sitt indre av sine lysende forfedre: Ben Gurion som godtok FNs delingsplan i 1948, Yitzhak Rabin og Shimon Peres som 45 år senere undertegnet Osloavtalen. Eller den unge Ehud Barak som for nesten nøyaktig et tiår siden tilbød Arafat en avtale sistnevnte avviste, men hvis prinsipper og klausuler ikke på noen måte er foreldet.
Det må selvfølgelig to til for å skape fred. Men det er ikke forbudt å ta det første skrittet. Det kunne få avgjørende betydning.
Bernard-Henri Lévy

Oversatt av Unni Wenche Grønvold